Forskjell mellom sensorede og sensorløse motoriske drivere

A sensorertMotordriver bruker Hall -effektsensorer for å oppdage rotorens posisjon. Disse sensorene er plassert inne i motoren og er ansvarlige for å mate ryggsignaler om magnetfeltet generert av motorens rotor til føreren. Motoren har fem ekstra ledninger i tillegg til trefasetrådene, og lager totalt åtte ledninger: tre for motorfasene og fem for hallsensorene. Disse ekstra ledningene lar sjåføren motta den nøyaktige posisjonen til rotoren.

Driveren behandler disse posisjonssignalene og bestemmer riktig tidspunkt for å gi energi til trefaset motorledninger. Dette sikrer jevnere motorisk drift, spesielt i lave hastigheter, ettersom motordriveren vet nøyaktig hvor rotoren til enhver tid er. Derfor brukes sensorede sjåfører ofte i applikasjoner som krever høyt dreiemoment med lave hastigheter eller presis posisjonering, for eksempel robotikk, elektriske kjøretøyer eller industriell automatisering.

A sensorløsMotordriveren, som navnet antyder, er ikke avhengig av Hall -effektsensorer. I stedet bestemmer den rotorposisjonen ved å oppdage den bakre elektromotorekraften (Back-EMF) generert når rotoren beveger seg innenfor statorens magnetfelt. Back-EMF er et naturfenomen som oppstår i alle roterende motorer og gir en indirekte indikasjon på rotorens posisjon.

Siden sensorløse sjåfører ikke krever ekstra ledninger for Hall-sensorer, trenger de bare trefasekabler for drift. Denne enkelheten kan gjøre sensorløse systemer mer kostnadseffektive og enklere å installere i applikasjoner der motoren fungerer i høyere hastigheter og ikke krever presis lavhastighetskontroll. Fordi back-EMF bare blir påviselig når motoren spinner, kan sensorløse drivere imidlertid slite med veldig lave hastigheter eller oppstart, noe som gjør dem mindre ideelle for applikasjoner der jevn ytelse med lav hastighet eller oppstart er avgjørende.